Nobelprisvinner Friedrich von Hayek ferdigstilte sin bok ”The Road to Serfdom” midt under den andre verdenskrig, i 1943, og hans ideer kan ikke sees på som mindre relevante i dag. Snarere tvert imot. Boken hans ble skrevet som et forsvar for frihet, og da spesielt økonomisk frihet, og som et angrep på oppfatningen om at fascisme er kapitalistisk av natur. Det er besynderlig hvordan vi i Norge fremdeles ser hvordan sosialistene prøver å brennmerke frihetselskende liberalister som fascistiske da de sverger til troen på det frie marked og det som generelt anses som kapitalisme. Hayeks tese var svært enkel; nazisme er sosialisme og hvis det er noen som skal gå stille i korridorene etter Francos, Mussolinis, Stalins og Hitlers grusomheter så er det de kollektivistiske sosialistene.

Hayek tar opp problemet med stadig økende statlig inngripen og advarer mot den sosio-økonomiske tilstanden han kaller ”serfdom”, som på godt norsk kan oversettes til trelldom. Frie mennesker, som er ansvarlige for sine egne liv, går fra å være enkeltmennesker hvis Statens oppgave er å beskytte eiendommen og helsen til, til å bli treller hvis eneste oppgave er å tjene det store Kollektiv.

Men vi har det jo så godt, ikke sant? Ifølge Thomas Hylland Eriksen har vi aldri hatt det så godt i Norge som i dag. Og underforstått er dette sosialisme- demokratiets bedrift, og alle må derfor være lojale mot det regjerende maktregime. For det første tror jeg det er viktig å rette en kritisk pekefinger på uttalelsen om at vi nordmenn aldri har hatt det bedre. Ja, vårt bruttonasjonalprodukt (BNP) er rangert som verdens høyeste nest etter Luxemburg, men kan vi si det samme om vår kjøpekraft? Sosialistene bruker gjerne BNP per capita justert for prisnivå for å bevise at vår kjøpekraft er svært god. Dette er en fiksjon fordi BNP per capita kun er BNP delt på antall innbyggere. Og som vi vet skyldes Norges BNP vår oljeformue. En formue den vanlige mann i gaten ikke ser noe til når han eller hun handler på Rema 1000. Det er derfor bedre å bruke anerkjente internasjonale verktøy, som ”Big-Mac” indeksen (årlig publisert av The Economist), for å vise reell kjøpekraft. Måten det fungerer på er at man måler hvor lenge en person må jobbe for å tjene inn nok til å kjøpe en Big Mac hamburger. En slik fremgangsmåte er svært nyttig da Big Mac er et produkt som er mer eller mindre identisk globalt sett, og det er kun prisnivået som varierer. Det vi ser er at Norge troner øverst som det landet i verden det er dyrest å kjøpe en Big Mac ($ 5,79), men er ikke engang blant topp ti når det gjelder hvor man raskest tjener inn nevnte hamburger. Man kan jo kort nevne at Japans hovedstad Tokyo er det stedet i verden hvor det tar kortest tid å tjene inn nok til å kjøpe en Big Mac (10 minutter).

Man trenger ikke inneha en doktorgrad i økonomi for å forstå at grunnen til at vi med våre høye lønninger fremdeles rangerer lavt kjøpekraftmessig er våre skyhøye skatter og avgifter. I Oslo tjener nordmenn $ 26,60 i timen brutto, men bare $ 17,40 etter inntektsskatt (UBS: A comparison of purchasing power around the globe, 2006 edition). Utifra dette ser man raskt at man i Oslo må jobbe 20 minutter før man har råd til en Big Mac, altså dobbelt så lenge som i Japan. Dette er ikke noe å være spesielt stolt av, og det viser svært godt hvordan myten om at Norge har verdens høyeste kjøpekraft er ren fiksjon. Vi er kanskje i verdenstoppen på lønningsnivå, men når vi er på verdenstoppen i pris og skatter også hjelper ikke det særlig meget.

Men det er klart at man ikke kan se seg blind på en faktor som Big Mac indeksen, vi må også se på kostnader knyttet til den lille bagatellen bolig, og her ser vi igjen at Norge er på ville veier. Ifølge Statistisk sentralbyrå har boligprisindeksen de siste 18 årene (1992-2010) økt med 440%. Det vil si at en blokkleilighet som i 1992 kostet 1 000 000kr, den koster i dag 4 400 000kr (BPI 1992 = 100, BPI 2010 = 540). Dette burde ikke vært noe problem hvis lønnsveksten var tilnærmet prisveksten, men det er den selvfølgelig ikke. Lønnsvekst siste 10 år er ca 18 % (2000-2010), og det sier seg selv at det å betjene egen bolig når man vet dette ikke akkurat bidrar til myten om at ”Nordmenn har aldri hatt det så godt”. For de av oss som ikke har råd til å ta opp enorme lån for å ha mulighet til å ha egen bolig, og som derfor leier, har heller ikke fått en bedre hverdag økonomisk sett. For fire år siden var gjennomsnittlig leie i Oslo 4600kr, i 2010 er denne leien økt til rundt 6500kr; altså en økning på 41%.

Økonomisk sett kan jeg vanskelig se at nordmenn ”aldri har hatt det bedre”, og det vi så må gjøre er å se på vilkårene for individuell frihet i Norge.

Som medlem av Norges eneste liberalistiske parti representert på Stortinget, Fremskrittspartiet, er det sørgelig å se hvordan sosialistene nå raserer alt det gode arbeidet borgerlige har gjort for å gi Norge en ny kurs som ikke innebærer massiv statlig regulering og en kontinuerlig økning i Statens makt over enkeltmennesket. Finanskrisen, som utelukkende skyldes president William Clintons regelverk som tvang bankene i USA til å gi boliglån til fattige uten betjeningsevne har gitt sosialistene blod på tann. Istedenfor å ta lærdom av Clintons massive feilgrep, og innse at statlig detaljregulering sjelden eller aldri fører noe godt med seg, gjør de det motsatte ved å innføre en mengde nye reguleringer. En av disse reguleringene er å frata bankene deres frihet til å selv vurdere betalingsevnen til folk og det finnes nå en tipunktsliste som på detaljnivå forteller bankene hvem de kan og ikke kan gi boliglån til. I tilegg til dette har man fratatt norske banker ”riset bak speilet” som useriøs bankdrift sårt trenger ved å gjøre en byttehandel hvor bankene blir lovt Statlig hjelp så fort de får økonomiske problemer så lenge bankene gjør som Staten sier. DnBNOR, banken hvis direktør er bestekamerat med statsminister Jens Stoltenberg, fikk mange milliarder i ”lån” med det gode gamle argumentet om at de visstnok var ”too big to fail”. Når man fratar bedrifter deres ansvar for egen drift, og fratar folk ansvaret for egen velferd; da fratar man også deres frihet og brolegningen av veien til trelldom således er godt påbegynt.

Men angrepet på frihet stopper, som vi vet, ikke med det. Jeg skal unngå å kommentere alle de forbud, reguleringer, avgifter og skatter som kun er kommet til etter et ønske om økt statlig kontroll; men jeg må påpeke noe av det som har skjedd under det sosialistiske (van)styret vi alle har levd under de siste 5 årene. Sykehuskøene er større enn noen gang, og arbeidet med valgfrihet som var påbegynt av Bondevik regjeringen er lagt i grus med dertil katastrofale følger. Folk dør mens de venter på nødvendig behandling, behandling de fint kunne fått ved å bli behandlet enten i utlandet eller på norske private sykehus og klinikker. Men dette skal man ikke få lov til, man har å pent innrette seg kollektivismen og vente i kø for behandling ved et offentlig sykehus. Vi har fritt sykehusvalg, sies det, og det stemmer. Nordmenn står fritt til å velge; så lenge valget er offentlig sykehus. Alkohollovgivningen er jo et kapittel i seg selv, men man kan ikke unngå å bli dårlig i magen når man leser om hvordan statsforvaltningen hundser Norges eldste bryggeri, Aass, for å ha vist bilder av glass fylt med noe som ligner på øl på Aass’ egen hjemmeside; mens statlig eide Vinmonopolet viser flasker med brun sprit i en reklame for spritsmaking helt uten konsekvenser. Dette er bare et lite eksempel i et hav av dobbeltmoral og reguleringsiver vi finner hos de formynderglade sosialistiske styresmakter. På en større skala klør den vanlige mann seg i hodet over hvorfor Norge ikke har råd til å bygge en ny E18 fra Asker til Oslo; men det å hoste opp 25.000.000.000 kr til finansiering av et program for å bevare en skog i Indonesia; nei det påvirker jo ikke økonomien i det hele tatt! Norge har ikke råd til å ha en skikkelig jernbane, men vi har råd til å bygge Operahus til 5 milliarder. Listen bare fortsetter og det er den jevne skattebetaler som finansierer galskapen. Månekrasjlandingen på Mongstad kommer til å bli det største milliardtapet i norsk historie, alt mens vi vet at det Norge trenger er å stimulere en industri med brukket rygg ved å ha et fornuftig skattenivå til bedriftene. Vi trenger å stimulere produksjon og handel, med de positive virkningene dette har, og måten er ikke ved å kreve inn mer skatter slik vår kjære finansminister går hardt inn for. Måten er å kutte offentlige utgifter og byråkrati, samtidig som man reduserer skatter og avgifter.

I dag kan jeg skrive dette essayet og vite at jeg står forholdsvis trygt med tanke på at Staten ikke overvåker hvor jeg publiserer dette, og heller ikke holder meg under oppsikt grunnet mine meninger. Men dette ønsker Arbeiderpartiet å gjøre noe med. På sin vei mot total kontroll sloss nå AP hardt for at Norge skal innføre EU direktivet om lagring av all elektronisk kommunikasjon. I praksis vil det si at private aktører skal være ansvarlig for å lagre høyst sensitiv informasjon i minst 6 måneder og fritt helt opp til 5 år, og Staten skal kunne få tilgang til denne informasjonen når det måtte passe. Unnskyldningen er selvfølgelig at dette vil bekjempe barnepornografi og terrorisme; men de som driver med slikt kan fint unngå sporing ved å bruke internettkafeer til å anonymt laste ned det de vil og kommunisere med hvem de vil. Det eneste dette direktivet er skreddersydd for er kontinuerlig overvåkning av uskyldige nordmenns internettvaner, telefonivaner og e-post korrespondanse. I 1989 falt muren mellom Øst- og Vest-Tyskland. Det er skremmende at vårt største regjeringsparti nå går inn for å innføre metoder for statlig overvåkning som Ministerium für Staatssicherheit (Stasi) ville vært stolte av.

Friedrich Hayek døde i 1992 og han uttrykte stor glede over å oppleve kommunismens fall før sin død. For de av oss som enda lever, og som ser hvordan sosialismen har gjenoppstått som en Fugl Fønix, vi kan ikke uttrykke den samme gleden. Og er vi ikke forsiktige vil brolegningen av veien til trelldom snart være komplett; og vi vil alle måtte sette fot på vår egen vei til undergangen.

Les også:

Amerikabrevet

Nordmenns vei til trelldom, 10.0 out of 10 based on 6 ratings

Ingen relaterte innlegg.