Forøvrig burde hårklipp på blå resept innføres øyeblikkelig. Hår er del av kroppen, for de som har hår, altså.  Jeg pleier å si til barbus: Stuss og polering.

Bjørn, alt det du skriver er selvfølgelig riktig. Jeg vil dog presisere at det er ikke petroleumet som har gjort Norge rikt, men de kapitaliske elementene i samfunnet. Petroleumet er heller en forbannelse ettersom arbeidsmoralen synker, mens forventningene stiger av å stadig få høre om «oljepenger» og «verdens rikeste land». Folk tror at de, gjennom staten, er så rike at de ikke trenger lenger å være VERDISKAPENDE, men bare slappe av og heve trygd enten som passiv trygdemottaker eller som aktiv trygdemottaker (offentlig ansatt, særlig byråkrater). Det som gjør saken enda verre, er at den nye folketrygden fører til at det lønner seg ikke å jobbe, noe som igjen fører til at mange velger trygd fremfor å være verdiskapende.                 .                                                                                           Jeg tviler på at det er verken utbetalinger til alderspensjonsister og ulike passive trygdemottakere eller kriminaliteten hver for seg eller sammen som vil velte velferdsstaten. Jeg ser på det ekstremt fordyrende og unødvendige mellomleddet staten, som jeg beskrev i artikkelen du lenker til, som elefanten i rommet. Det er et moment til som jeg ønsker å ta opp angående monsterbyråkratiet. Jeg velger å kalle alderspensjonister og de ulike trygdemottakerne for passive trygdemottakere, mens aktive trygdemottakere er byråkrater, men også politikere. De passive trygdemottakerne gjør ingenting og får bare utbetalt en forholdsvis beskjeden trygd, mens de aktive trygdemottakerne i tillegg til å heve store utbetalinger, gjør livet surt for og setter kjepper i hjulene for både for enkeltindivider og for privat/produktiv sektor gjennom de politiske lovene og reguleringene (ulovene). Ikke nok med at de gjør dette gjennom eksisterende lover og reguleringer, men de pønsker også ut stadig nye. Dette hemmer sterkt verdiskapingen og kommer på toppen av kapitalen som enkeltindivider og privat/produktiv sektor må punge ut til skatter, avgifter og snik-skatten inflasjon. Denne kapitalen kunne enkeltindivider og privat/produktiv sektor ha investert i verdiskapende virksomhet.                                                                   .                                                                                           Problemet er ikke bare at staten påtar seg stadig flere oppgaver, men at offentlig sektor gjør alltid en oppgave rundt regnet halvparten så effektivt som privat/produktiv sektor ville ha gjort den. I tillegg har alle stater et slags dynamikk som tenderer til at byråkratiet vokser selv om oppgavene ikke øker. Fra «Beskatningens begredelige historie» om Kong Fredrik den store av Preussen (1712-1786) og isklumpen: I et regjeringsmøte spurte Fredrik sin finansminister om hvorfor skatteinntektene var så små selv om innbyggerne betalte så mye i skatt. Finansministeren tok da en isklump, ga den til ministeren som satt ved siden av seg og ba ham sende den videre til nestemann – og slik skulle det fortsette til klumpen nådde frem til kongen. Når klumpen nådde frem til Fredrik var det ingen is igjen, det eneste han fikk var en våt hånd. Poenget var at mesteparten av skatteinntektene forvinner i administrasjon og byråkrati. Adams kommenterer lakonisk at det er overraskende at Fredrik mottok så mye som en våt hånd.                                                   .                                                                                           Fra midten av 1800-tallet til midten av 1900-tallet hadde folk i de vestlige landene en forholdsvis stor økonomisk frihet, langt friere enn det er i dag. I denne perioden ble forskjellene mellom fattige og rike i disse landene stadig mindre.                           Etter annen verdenskrig deregulerte USA økonomien nesten helt og demobiliserte militæret kraftig til sterke advarsler fra «keynesianske» økonomer. På 12 år, fra 1949 til 1961, ble antallet amerikanere som levde under fattigdomsgrensen, halvert, men etter at Lyndon B. Johnson erklærte «krig mot fattigdommen» («Great Society») begynte fattigdomsraten igjen å
stige jevnt og trutt.                                                                       Rundt år 1900 var Sverige at av de rikeste land i verden, og det totale skattetrykket var bare ca. 10 %. Noen sosialister merket at ikke alle mennesker hadde det like bra. Derfor fant de ut at med å øke skattetrykket bare bitte litt, så kunne alle få det bra. Dette fortsatte sosialistene med helt frem til 1980-90-tallet da skattetrykket i Sverige var på 70-80 %. Ingen sted på veien fra et skattetrykk på 10 % til 80 %, oppnådde man et perfekt samfunn. Det var alltid noen som falt utenfor uansett hvor høy beskatningen var. Da
skattetrykket nærmet seg 80 %, hadde man likevel klart å knekke verdiskapningen i Sverige, slik at hele landet omtrent var konkurs. For at samfunnet skulle overleve i det hele tatt, var man nødt til å gjøre rammebetingelsene betydelig bedre for næringslivet, men en næringslivsvennlig (korporativistisk) politikk er ikke det samme som en markedsvennlig (kapitalistisk) politikk.                                         Denne korporativistiske politikken ga også helt absurde utslag. Da barnebokforfatterinnen Astrid Lindgren oppdaget at hun betalte 102 % skatt, skrev hun den satiriske fortellingen «Pomperipossa i Monismanien», publisert 10. mars 1976. Dette bidro til at sosialdemokratene tapte valget senere det året, og høyre-korporativistene overtok makten for en tid.                                                                                     .                                                                                           Frivillig fordeling av godene (handel) skaper velstand, mens tvangsfordeling av godene skaper knapphet, nød og elendighet. Tenk bare på for eksempel Nord-Korea, Cuba og tidligere østblokkland.                                      .                                                                                           Konklusjon: Staten er et slags kong Midas i revers. Alt den foretar seg utover de legitime oppgavene politi, rettsvesen og forsvar, får aldri ønsket effekt, eller i verste fall stikk motsatt effekt, av det intensjonen var eller er.                 Den eneste måten å redusere forskjellene mellom fattige og rike, er å gi folk sosial og økonomisk frihet, altså klassisk liberalisme og kapitalisme, som dessuten er fredsskapende. Dette betyr veldig lave skatter, avgifter og snik-skatten inflasjon samt avskaffelse av alle politiske reguleringer og lover – eller ulover som de ble betegnet som i den gamle Frostatingsloven. Dette er altså ikke noe nytt
som «markedsliberalister» har funnet på, men har vært kjent i minst tusen år og ble nedtegnet i Frostatingsloven. «Med lov skal land bygges, og ikke med ulov ødes.»

«Kunstnere har lønn fra staten.»

Dette er en suveren måte å få kreative mennesker til å avstå fra å produsere systemkritisk politisk kunst.

«Derfor snakker Krf og SV om en slags pliktig arbeidstjeneste for unge, der de skal jobbe gratis, for samfunnets beste.»

Alle ikke-muslimer skal nå uansett jobbe som dhimmier for islamstaten før eller senere så hvilken bedre måte å kondisjonere dem på enn å få dem til å jobbe som slaver for velferdsstaten inntil videre?

Excellent artkkel igjen, Mr. Braathen. Thank you.
Et spoersmaal;  De skriver «Samfunnet tjener paa aa ha utdannede,
friske mennesker.» Ja, selvfoelgelig, men tar man  for givet i dagens
Norge at dersom staten ikke soerger for skoler og helsetjenester ville
der ikke vaere noe slikt ?